Flyttemelding

Dette her begynner å minne om en periode tidlig i studieårene da jeg flyttet fra det ene kollektivet til det andre, inn i studentboliger og ut igjen. Jeg var sikkert hjemmeboende en periode også, men det har jeg glemt.

Uansett, nå flytter jeg igjen. Og etter at alle pappeskene har blitt pakket ut og alt krimskramset mitt er blitt ryddet bort og plassert der det hører hjemme har jeg planer om å virkelig slå røtter i min nye bolig.

Denne bloggen kommer ikke til å oppdateres lenger, fra nå av holder jeg til her:

Og jeg håper så klart at dere alle følger med på lasset og blir med meg over på mitt eget domene.

Da sees vi der!

Reklame

Kjør som faen!

Den gærne dyrlegen ringer. Han vil gjerne overnatte på farmen. Han er på vei nordover til Caprivi for å darte bøfler. Hei, sier han, jeg blir nok litt forsinket. Dessuten kunne jeg virkelig trenge litt assistanse. Har dere tid til å komme å hjelpe meg?

Kanskje, mumler jeg skeptisk. Hvor er du, og hva er det du holder på med?

Jeg har blitt ringt opp av en farmer som har et nesehorn som har satt seg fast i et vanntrau. Det har klart å kile fast det ene beinet, og jeg må forsøke å…få det løs.

Under huden

Jeg går av den skranglete ferjen, og inn i kaos. Det er mennesker overalt. Mennesker som roper, lukter og grafser. De ser annerledes ut, og snakker andre språk. Eimen av svette, babalas og dårlig ånde ligger som en tjukk smog over oss og mellom oss, og den trekkes ufrivillig inn i hvert åndetak. Jeg puster, lukter, og jeg grøsser.

Stuck in a moment

I disse grensesettingstider synes jeg det er altfor stort fokus på barna. Hva med foreldrene? Hvor går deres grenser egentlig?

Hluhluwe nasjonalpark

Jeg har en del afrikanske venner som sier at zuluer er så vanskelig å ha med å gjøre. Krigerske og kranglete, visstnok. Jeg kjenner ingen zuluer, så vidt jeg vet. Jeg trekker på skuldrene og tenker at jeg vet om en del andre krigerske kranglefanter av diverse etnisiteter.

Inntil vi reiste til Sodwana hadde jeg aldri vært i KwaZulu-Natal. Men nå har jeg altså vært en svipptur innom det som en gang i tiden var Zululand, og etter å ha frest gjennom deler av provinsen må jeg si at jeg forstår hvorfor zuluer kan være krigerske. De har nemlig noe det er verdt å kjempe for.

Også i november da…

For noen år siden tok en halvtam, men god, kamerat med seg den tidens dame på sykkelferie i England. Det høres kanskje ikke så ille ut, men det var i januar og budsjettet var såpass begrenset at de campet på rasteplassene og langs veikanten. Det regnet visst mye. Og når det ikke regnet, sluddet det.

Herregud, for en måte å gjøre det slutt på, sa jeg en gang. Men det funket! gliste han tilbake.

Goddamn, what a rush!

Regulatoren bråker så fælt. Jeg har mest lyst til å holde pusten. Jeg vil liste meg lydløst og usynlig i motsatt retning, eller grave meg ned i sanda uten å gi fra meg en eneste liten luftboble eller surklelyd som avslører meg. Det går ikke. Av flere grunner.

Defor blir jeg hengende vektløs en drøy meter over sandbunnen og kjenner at pulsen raser avsted.

Jeg vil helst være et annet sted. Og samtidig…egentlig…vil jeg ikke gå glipp av dette for alt i verden.

Sodwana Bay

Jeg må fortelle om ferien. Den herlige, altfor korte, ferien som bød på mer enn vi strengt tatt hadde turt å håpe på da vi satte oss på flyet i Windhoek.

Det var først og fremst en dykketur, selv om det ble tid til litt annet også. Jeg kjenner det kommer til å bli noen innlegg om små og store hendelser og opplevelser. Men aller først, litt om Sodwana Bay i KwaZulu Natal, Sør-Afrika.

Hvordan føles det å være levende?

Jo takk du, så lenge jeg flyter.

Jeg står med et bein på hver side av ekvator og er ikke helt sikker på hvilket jeg skal legge vekta på.

Det er et helvetes kaos alt sammen. Jula er på sommeren, St.Hans midt på vinteren og 17.mai en eller annen gang på høsten. Eller helt omvendt om du vil. Mens dere ser på hvitveistepper og våryre bjørketrær er jeg midt i forråtnelsen og lukten av høst ligger tungt over den afrikanske farmen.

Waterberg revisited

Det er fire år siden sist jeg kjørte opp den smale, svingete veien som sakte klatrer seg opp til toppen av Waterberg-platået.

Waterberg nasjonalpark er en uanselig, liten park som blir oversett av de fleste turistene. Det gjør den perfekt som oppdrettspark for sjeldne og eksklusive arter som spissmunnet nesehorn, sabel-antelope og roan-antelope. Dessuten er det flust av sinna bøfler i bushen.